Ja, det sa barnebarnet da julenissen var forsvunnet ut av døra på julaften. Da hadde hun stirret ham inn i øynene lenge, det var vel det eneste som var synlig av farfar. Resten bare hvitt syntetisk skjegg og røde ditto tekstiler. Det var en morsom seanse. Kunne formelig «se» hvordan hjernen hennes jobbet med å prosessere motstridende informasjon: Øynene=farfar, stemmen=farfar, men resten – absolutt ikke som farfar!
Til slutt kom det julesnø i den arktiske hovedstaden Tromsø. Ikke det at jeg har savnet den, men det det er nå litt fint med snø på denne tiden av året. (Litt altså.) Det vil si hvis man ikke skal ut på reise over en stengt fjellovergang eller med et forsinket eller omdirigert fly. Da er det ikke fullt så fint med snø og fokk. Bare å slappe av og «la humla suse», som jeg har lært av en venn, nytter jo ikke å stresse. Det hjelper ikke for noen verdens ting.
Vi som enda ikke skal ut og reise på ei stund, koser oss inne med alt som hører julen til. I romjulen har vi tenkt å ha en egen «filmfestival» siden vi går glipp av originalen i år. Det går flere gode filmer på kino (nei, ikke Star Wars!) og vi har god anledning til å se film på dagtid. Gleder meg.
Jannes verden 