Denne dagen, 19. desember i 1975, ble vi for første gang kjent med sønnen vår. Jeg som mor syntes jo egentlig jeg hadde kjent han lenge – i dobbel forstand. Den gang var det ikke noe med å få vite kjønnet på barnet på forhånd, men jeg «følte» nesten hele tiden at det var en gutt. (Den slags gjetninger er det vel ca. 50% sjanse for å treffe på.)

Dette skrev jeg i bloggen på bursdagen hans for noen år siden:

19.12.:  Sånn kommer det alltid til å være – dagen i dag er en svært spesiell dag for meg og for oss. Den 19. desember 1975 ble vår sønn født. Det var et år med snørekord, det tror jeg i hvert fall for det føltes slik. Vi bodde i 2. etasje i blokk på Håpet og snøhaugen rakk opp til vinduene våre. Utafor sto vår lille, grønne «boble» parkert og Rolf Terje brukte omtrent all sin fritid på å måke den fram så den skulle være klar til fraspark når som helst det måtte komme andre «fraspark». På alerten hele tida. Nå ble det ikke bruk for noen utrykning for den gode dr. Fareth bestemte nemlig fødselsdatoen (ja, Terje, han har bestemt bursdagen din). Han syntes det var lenge nok nå og at karen burde komme ut til jul, og slik ble det. Den 19. desember møtte jeg opp på gamle St. Elisabeth kvinneklinikk, fikk et stikk i armen og etter noen timer var vi foreldre. Sånn var det den gang.

Nå er han sjøl pappa og vet hvilken omveltning i livet det er å få barn. Plutselig er alt forandret, det er ingen klisjè. Fokuset blir et helt annet. Han har etter hvert skaffet oss både svigerdatter og ikke minst:  Barnebarn – vårt livs andre store omveltning. Skal si hun har forandret vårt fokus igjen! Hun er første prioritet slik som hennes far var det en gang i tiden.

Nå er altså barnet vårt blitt 40 år. Hvor ble de årene av? Jeg er sikker på at når han er på vår alder og ser på sin voksne datter vil han tenke akkurat det samme. Sånn er vi alle. Derfor: Ta vare på tiden og ta vare på dagene. Disse dagene som kommer og går – det er selve livet.

Gratulerer med 40 års dagen, kjære Terje.