I det siste har jeg grublet litt på et helt spesielt – ikke uvanlig – fenomen. Det gjelder ikke bare meg, det vet jeg, men hva kommer det av? Det er det jeg lurer på.

Det hele har sitt utspring i en hendelse forrige fredag. Min gode venn Marit hadde spurt om jeg ikke skulle være med på lunsjkonsert på Kulturhuset i byen. Hver fredag har Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO) gratis konsert i foajeen på Tromsøs kulturhus. Jeg vet det godt, har lest om det i avisen mange ganger, men jeg har tenkt «det er jo for pensjonister». Det har aldri falt meg inn at jeg skulle gå dit selv om jeg har hatt fri mange fredager i det siste året. Vel, det er fint med god musikk og 30 – 40 minutter skulle jeg vel greie uansett. Kulturhusets foaje var stappfull denne fredagen og jaggu var det mange hvite hoder å se! Nå er jo mitt hode også hvitt under varierende fargestriper, så den delen var vel grei. Og selv om jeg har vært deltidspensjonist i nesten 1,5 år og skal bli heltidspensjonist om få uker, så tenkte jeg altså ikke på meg selv som en passet inn i dette selskapet.

Musikken var fin og vi koste oss med kaffe og kaker. Etterpå pratet vi litt om akkurat dette, som i hvert fall jeg av og til tenker: Her var det mange gamlinger! Hvorfor i all verden tenker jeg slik? Hvorfor ser jeg ikke meg sjøl som den jeg antakelig er: En «gæmlis», en «pensjonist»?  Jeg prøver ikke bevisst å være yngre enn jeg er, prøver ikke å være kul på noe vis. Jeg er den jeg er – som vanlig. Men akkurat det med å definere meg sjøl som tilhørende ei gruppe som nevnt, det faller ikke naturlig. Når blir man «eldre» og når blir man «gammel»?

Jeg har alltid vært veldig individualistisk, liker ikke å følge strømmen, liker å gå mine egne veier.  Men er det det som er grunnen her? Jeg tror ikke det. Jeg er oppriktig forbauset nå som jeg er blitt bevisst på dette. Er det noe mindreverdig ved det å være gammel, er det ungdom som gjelder i samfunnet vårt og vi andre er ikke noe å regne med? Min generasjon er jo ikke noen som finner seg i å bli satt på sidelinja. Vi har kjempet for likestilling, for rett til barnehageplass, for lik lønn for likt arbeid, ammepauser, USA ut av Vietnam og «vi vil ligge øverst». Vi er ikke noen som står beskjedne i en krok og tar til takke med det som blir til overs. Oss må de ikke by tynn saft og andakt på gamlehjemmet. Vi vil ha rødvin og rockekonsert! F**k you!

Saken er vel at alder er bare et tall. Til en viss grad en klisjè, men likevel … Man kan være 40 og oppfattes som «satt», man kan være 75 (og mer) og full av liv og leven. Man sier at «han er ung til sinns». Joda, men det er vel ikke sånn at hjernen størkner straks man passerer 50 eller 60. Forresten vet vi at man må sette hjernen i arbeid hver dag så størkner den ikke så lett, derfor har vi utfordrende spill på iPadene våre for å aktivere de små grå. Bor man i en by som Tromsø er det senioruniversitet, seniorkino, seniordans og senior-gud-vet-hva så mulighetene er der.

Fortsatt kjenner jeg at jeg stritter i mot å delta på noe «senior»-aktig. Regner med at det gir seg etter ei tid, men enda sier jeg som barnebarnet: «Æ kan sjøl!»

Eldre herre på cruise. Det er vel en typisk seniorting?

«Seniortreff» i Telenor Arena. Mange var uten rullator ..

Eldre par på cruise. Igjen. Ja, ja, de har vel slikt å gjøre, gæmlisene.

Frittgående eldre herre i Roma.

Eldre dame i Paris. Over alt, disse SENIORENE!

På «seniortur»: «Walking in Memphis, walking with my feet ten feet off of Beale». Her midt i Beale Street.

The congregation of Bruce: «Eldresamling» i Stockholm.

Eldregymnastikk ledet av energisk eldre herre: «Are your hands hurting? Is your back hurting? Is your voice hurting? Are your sexual organs stimulated?»