Nå for tiden tar vi det litt lugnt når vi er på sommerhuset. Varmen disse siste dagene gjør jo også at man ikke orker noe helst omtrent. Kleggen er skamlaus og man må ha minst en arm fri for å klaske etter den. Rolf Terje er en skikkelig «killer» når det gjelder klegg. Han venter til den har satt seg godt til rette på en kvit legg, nærmer seg varsomt med en sammenrullet avis og slår til som lynet. Bang! En klegg mindre – bare 9999 igjen. Kjerringråd om å spraye med eddikvann skulle jeg prøve i går ettermiddag, men da var plutselig alle kleggene borte så jeg kan ikke bidra med noe forskning der foreløpig.

I dag tilbake til normalen: Grått og regn. Godt for naturen. Det skal klarne opp i kveld visstnok og bli bra vær videre. Poteten vokser fint i åkeren på tross av at reinene prøvde å ta knekken på den for et par uker sia. De ble nok oppdaget i tide og jaget vekk. Mitt forsøk med gulrotfrø, salat og persille ser struttende bra ut i plantekassene så det blir nok utvidet litt til neste år. Spørs om det ikke må flere kasser til, jeg liker det konseptet godt, synes jeg har mer kontroll.

Båten kom på vannet i går, men motoren vil ikke starte så foreløpig har det ikke blitt noe fiske. Ergelig, men det ordner seg nok, det må jo det. Jeg nekter foreløpig å ro ut på Lyngen for å fange seien!

Når lilleknerta er hos oss noen timer på lørdagene – noe vi setter uendelig stor pris på – spiser vi lunsj sammen og da har det etter hvert blitt noen «tradisjoner». Vi koker egg, det liker hun bare det ikke er bløtkokt. Da er det «æsj». Hun bærer ting til bordet og dekker på, veldig flink. Når egg og brød og slikt er spist, henter farfar fram wienerbrød, kanelbolle og skolebolle delt i passe stykker. Lilleknerta liker best det gule i midten, vaniljekremen, så hun spiser det og farfar spiser resten. Det er en enkel glede for oss besteforeldre, dette. Vi sitter der og koser oss på hvert vårt vis – hun med vaniljekremen og vi med å se på henne. Er det kanskje ikke vår oppgave å skjemme henne bort etter beste evne, å gi henne «det gule i midten» når vi kan det?

Vaniljekremen – er det ikke den vi alle er ute etter på hvert vårt vis?

Vi føler jo at vi ellers i livet også er kommet til «det gule i midten», kremen, vaniljekremen, belønningen eller hva man vil kalle det. Det er muligens litt feil å si for hver fase i livet har sin «vaniljekrem» å by på i større og mindre grad, alt etter hvor mye motgang og medgang som opptrer i tilværelsen.

Det får være nok om vaniljekrem i denne omgang, er ikke noen matblogg heller dette!

Sushi i midnattsola .. (nesten).

Prøveprosjektet med gulrot, persille og salat i dyrkingskasse ser ut til å bli vellykket.

Noen få jordbærplanta lot jeg meg også friste til. Ingen jordbær første året, men denne dukket likevel opp, mørkerød og søt.

Parasoll må jeg ha ellers berges jeg ikke utendørs når sola steker.

Froskeprinsen soler seg, vifter med froskelårene og venter kanskje på Kysset? Parasoll, radio og kald drikke er kjekt å ha på late og varme dager.

Hjørdis sin galgenhumor er ubetalelig. Hun bodde noen dager hos oss mens hennes kjære var på sykehuset med en kraftig betent skulder. I dag fikk vi bl.a. denne gaven som takk 🙂