Absolutt ikke! Og vi klorer oss jo fast, de fleste av oss. Har man bare helsa er mye gjort, sånn snakker helst eldre mennesker. Jeg var i selskap i går med en skokk meget livlige damer som i hvert fall har humøret i behold, ja, så langt helsa også for den del. Vi er jo alle i den alderen da vi om ikke lenge (?) skal forlate arbeidslivet og da gjelder det virkelig å «ha helsa», fysisk og psykisk. Begge deler må vel holdes i trim, det kommer ikke av seg sjøl. Og så må man i tillegg selvfølgelig håpe på det beste.

Skal si tia går fort i godt selskap! Før vi visste ordet av det var klokka 2 på natta og noen var faktisk begynt å duppe av ved bordet… Ikke så rart for da hadde vi holdt det gående i mange timer. Lydnivået er til tider meget høyt, latteren runger og betroelsene sitter løst. Det er virkelig disse sammenkomstene jeg nødig vil gå glipp av.

Nå er det noen som begynner å snakke om at neste år er det 45 år siden gymnaset og «skal vi ikke gjøre noe»? F.eks. en utvidet (i tid) klassefest. Jeg er foreløpig ikke i mot, men avventende. Det var skrekkelig mye jobb sist vi arrangerte noe, og selv om dette er i bitteliten skala i forhold, har jeg på følelsen at vi  blir å ha et spesielt ansvar – hva nå det måtte bestå i. Det er vel naturlig, det er jo vi som inviterer, jeg tviler på at noen andre tar initiativ. Og der er kanskje litt av mitt poeng: Hvis resten av klassen har lyst å se oss/treffes, hvorfor tar ikke de initiativ til å møtes? Vi MÅ jo ikke møtes i Tromsø selv om det var her vi gikk på skolen.

Diskusjonen gikk høyt i går og vi har bestemt oss for at vi skal tenke på det til etter sommerferien. Kanskje det hjelper 🙂

På formiddagen lørdag fikk vi endelig besøk av lilleknerta (ja, vi er bortskjemte av å bo nært henne) og ikke bare det, vi fikk passe henne i flere timer. Hadde det moro, tror hun også hadde det. Når hun skulle dra igjen, ropte hun sitt sedvanlige «ha det, ha det!» og ruslet bortover svalgangen, men halvveis til heisen kom hun på at hun hadde glemt noe, stoppet opp og ropte «klem»! Kom løpende tilbake og delte ut en god klem til hver av besteforeldrene, som sto igjen med blanke øyne og ekstra varme hjerter. Kan man bli søtere enn dette?

Gråvær, svinkaldt og nysnø i fjellan til tross – sommeren ligger foran oss og forventninger ligger i lufta. Vil gulrotfrøene spire og gro? Hva med bringebærplantene fra i fjor? Blir gapahuken ferdig? Blir det nabofest med sild eller grill? Kommer Miranda på hyttebesøk med foreldrene? Blir jeg å ta den Oslo-turen jeg har planlagt? Hvor mange turer kommer jeg og Runkeeper til å ta i lag i sommer?  Sånn er livet – ganske hverdagslig og det er jeg godt fornøyd med.

Summer moved on
And the way it goes
You can’t tag along

(Waaktaar, Furuholmen, Harket)

Blir det en sånn sommer?

Eller mer en sånn sommer?