Min-min-min!

Lilleknerta lærer stadig nye ord og nye ferdigheter her i verden. De siste gangene hun har vært på besøk har hun øvd seg på ordet «min». Jeg tror ikke det er så mye uttrykk for et eiendomsforhold, mer i retning av at det er noe hun vil ha eller vil beholde litt til. Farmor synes alt hun sier og gjør er helt fantastisk og mener det at hun sier «min! min!» er et uttrykk for sterk vilje, noe som er bra. Synes farmor – som sjøl alltid har vært meget egenrådig.

Byen har ikledd seg julepynten for alvor nå. De velkjente hjertene lyser over Storgata og tilstøtende gater, trærne lyser og nytt av året er to strålende trær – et på Prostneset og et ved Radisson og Rica hotellene. Butikkene er selvfølgelig stivpyntet for å gjøre seg lekre: «Kom hit, kom inn, kjøp, kjøp, kjøp enda mer!» Pengene skal sirkulere, det er nå greitt, men blir det ikke litt vel mye akkurat i desember hvert år? Vi kjøper jo ting hele året og hva gjenstår egentlig? Enda mer å stable inn i skapene våre? Min, min!

Maten er et kapitel for seg sjøl. Høsten er tid for høsting og det er mye som handler om mat. Julematen begynner vi å smake på allerede i november. Her i huset har vi testet pinnekjøttet og denne helga skal vi teste ribbe med Asiatisk vri. Hva skal vi spise i jula, tro? Heldigvis er vi ikke så veldig tradisjonsbundet, vi to «gamlingan», så vi tar det vi har lyst på – gjerne noe fisk. Den eneste tradisjonen vi – dvs. jeg – tviholder på, er en som stammer fra min bestemors barndomshjem. Hun var født i 1893 så tradisjonen er godt over 100 år. Den går ut på at julaften til lunsj spiser vi risengrynsgrøt. Bestemor hadde 11 søsken så det er forståelig at de trengte ei stor grøtgryte for å mette alle. Jeg synes det er svært morsomt at vi har greid å holde ved like en så gammel tradisjon. Her i huset har det ikke alltid vært like populært, det skal sies, men vi holder nå på enda. Og sønnen vår gjør det samme i sitt hjem. Vi har lagt til noe de neppe hadde i bestemors barndomshjem, nemlig mandel i grøten og tilhørende premie til den heldige finner. Min, min!

Hjerte med istapp

Smelt mitt frosne hjerte … I desember skal alle hjerter være varme.

Lysende tre

Søstre

Oldemor Susanne Gamst med sine døtre og lille «kjælegrisen» – fosterbarnet Reidar. Min bestemor Kirsten Nikoline står i bakre rekke til venstre med hvit bluse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s