Og jeg mener primært ikke snøbygene, som var sammenhengende og ingen ende ville ta, men «skredfarepåska» vi vil huske den som. Skredulykke på Senja med tap av liv, skred på Kvaløya, skredfare omtrent over alt. Stengte veier, ferger som ikke går, glatte veier med kollisjoner og utforkjøringer. Sånn sett – ikke så galt med heimepåske akkurat i år. Det verste er ulykken på Senja hvor været og skredfaren hindrer søket etter de omkomne, en fryktelig påkjenning for familiene det gjelder.

På Yr leser jeg at snødybden ved værvarslinga i dag er 137 cm. Priser meg lykkelig for at vi ikke har innkjørsel å måke! Jeg husker alt for godt de tider da man hadde det – ikke bare en innkjørsel, men en hel gårdsplass måtte ryddes for å komme ut og inn av garasjen.

Sjøl ville jeg helst av alt tilbragt fridagene et varmere sted, i hvert fall et sted uten snø. Det er ingen hemmelighet. Skuffende at det ikke ble noe av, det skyldes nok også litt dårlig planlegging fra min side. På jobb fikk jeg klar beskjed fra mine kolleger: Du har ingen grunn til å klage du som nettopp har vært på sydenferie! (Hmm, kan ikke nekte for det – og jeg klager ikke!) Og når ferga over Ullsfjorden «la inn årene» i flere dager ble det ingen tur til Lyngen heller, så da er det bare å «holde fortet» i byen. Vi har det vi trenger og vel så det, og et og annet har vi å pusle med også.

Joda, koselig å være heime, selv om det kunne vært fint å komme seg bort litt – fjernt eller nært.

Lesestoff, Wordfeud og fjernkontroll – da får snøbygene bare gå sin gang.

Påskehønsene er kommet ut av skapet og titter forundret ut på verden.

På denne tida får man trang til friske, glade farger.

Drømmepåske? På Vorterøya var det av og til opphold i bygene de dagene Rolf Terje var der.

Vakker utsikt. Fra Varden på Vorterøya ser vi innover Lyngen. Uløya til venstre i bildet.

Benkene i Storgata i Tromsø har fått stå i fred etter siste snøfall.