Skal – skal ikke

31.10.12:  Siste dagen i oktober og selv om det er en klisjè er jeg nødt til å si det: Hvor ble oktober måned av? Hvor blir tiden av? Kommer den eller går den? Ja, ja, sånn kan man holde på. Synes vinteren kom så brått i år, altså skikkelig vinter med skiføre, hvit mark helt ned til fjæra og issvuller på fortauene. Det er vel bare jeg som alltid synes vinteren kommer brått og framfor alt – for tidlig. Dessuten kjenner jeg litt for mange Spania-farere, «trekkfuglene» som drar til Solkysten straks kalenderen viser oktober, og kunne godt tenkt meg å slå følge med dem akkurat nå. Det jeg ikke kunne tenke meg, er å være der nede i månedsvis i ett strekk. Tenk å ikke få se barnebarnet på mange uker annet enn på dataskjermen! Huff, nei, ikke noe for oss! Etter at hun kom inn i verden er mye forandret og mange ting tenker vi anderledes på enn vi gjorde før.  Det er bare flott og fantastisk.

Noen glemte skoene sine ….

I mitt luksusliv som deltidspensjonist har jeg nå fire hele, skinnende blanke fridager foran meg. Jeg har planer i det små, hverdagslige ting, absolutt stressfrie gjøremål. Jeg nyter det. Legen min har anbefalt meg å ta noe han kaller trykkbehandling hos en fysioterapeut for ei vond hofte som det ikke biter på med piller eller sprøyter. Vettafaen – skal jeg gidde? Jeg går jo. Skal jeg til den fysioterapeuten blir det straks en ukentlig avtale og det vil jeg ha minst mulig av. Jeg vil være fri! Jeg vet – jeg overreagerer litt, jeg har vel litt for lenge sett fram til denne friheten, altså frihet til å disponere min egen tid.

Ellers er det jo mange vanskelige avgjørelser å ta hver dag.  F.eks. skal jeg kjøpe meg ny mobiltelefon når den gamle funker fint? Det er jo fristende for mye skjer jo på den fronten på noen år. Er ikke det litt bruk-og-kast-holdning? Skal jeg handle på Hennes og Mauritz når de får klærne sine fra fabrikker hvor arbeiderne ikke har lønn å leve av? Nå må jeg innrømme at jeg handler svært lite på H&M så det er ikke verdens største dilemma. Jeg har sett lignende dokumentarer før, jeg glemmer det ikke. De intervjuet den gang blant annet ei dame som hadde en mann som var alkoholiker, et vanskelig liv i utgangspunktet, hennes inntekt var familiens eneste. Og med ei luselønn jobbet hun lange dager for å forsøke å få endene til å møtes, noe jeg ikke tror de gjorde uansett. Hun ble intervjuet stående ved siden av et stativ med H&M gensere og på et tidspunkt kunne hun ikke holde maska lenger, men la hodet inn mellom genserne og gråt hjerteskjærende og fortvilet. Jeg kjenner at jeg blir forbanna. Dette er store kjeder som tjener penger og de kunne sørget for at fabrikkarbeiderne fikk ei lønn å leve anstendig av i det landet de bor i. Det er ikke uten grunn klærne på slike butikker er billige, husk det.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s