19.10.12:

Ja, sånn er det når man er deltidpensjonist! Jeg jobber mandag til onsdag og uka går omtrent slik: Mandag – vanlig, litt trøtt dag, forskjøv døgnrytmen litt i helga, prøver å få fart på dagen, er egentlig ganske energisk etter 4 fridager 🙂 Tirsdag – som vanlig, tenker at jeg ikke må utsette noe til i morgen for hvis jeg ikke rekker det i morgen (altså onsdag) blir det liggende til mandag. Onsdag – fredagsfølelsen kryper innpå meg, jeg er veldig blid hele dagen, jobber lett, tenker på hvor priviligert jeg er.

I dag er det  fredag på kalenderen også og det er jo en ypperlig oppfinnelse. Ikke så fint ute, vind, kaldt og høljende regn som truer med å gå over til snø i lavlandet når som helst. Det gjør ikke så mye når man sitter trygt inne og ikke skal ut på havet eller noe slikt i løpet av de nærmeste dagene. Kanskje vi løper over gata til neste kvartal for å gå på kino i løpet av helga, hvis det er noe bra på plakaten.  Eller kanskje vi bare koser oss heime. I morgen skal vi i hvert fall kose oss med lutfisk, som vi er bedt bort på. Gleder meg veldig! Tror ikke det nytter å håpe på besøk av barnebarnet denne helga, hun var jo her sist søndag. Jeg savner henne straks hun er ute av døra. Det er heldigvis ikke så lang vei så kanskje vi skal besøke henne denne gangen. Vi får se.

Her er det svigerdatteren vår, Torill, som inntar lutefisk på en restaurant i Oslo. Smakte bra!

I vår tid kan man jo enkelt snakke med folk over internett og se dem samtidig. Vi har av og til en liten seanse med lilleknerta over «Face Time» på Macen. Det blir litt hektisk for foreldrene for hvis hun sitter på fanget foran datamaskinen med kameraet, så vil hun frampå og trykke – eller rettere sagt hamre – på tastene hele tida og da er det fort at vi mister kontakten. Hvis hun står på gulvet ved siden av salongbordet, løper hun lynraskt rundt bordet hele tida for å prøve å få tak i maskinen som da står midt på bordet. Hun er som et lite ekorn så kjapp, må holde seg i bordkanten hele tida og løper liksom sidelengs, det ser ganske morsomt ut. Og så tror jo besteforeldrene at hun kjenner oss igjen der på skjermen og vil «ta i» oss, det vil vi veldig gjerne tro i hvert fall.

Slik er det å være besteforeldre, man blir ganske så forelsket og det er bare herlig. Alle  dere mer og mindre erfarne besteforeldre som fortalte meg dette på forhånd – dere hadde selvfølgelig helt rett!