Før i tiden – og det er ikke så lenge siden – sa man at et bilde lyver ikke. Det var før. Før digitale kamera, datamaskiner og Photoshop. Nå kan bilder lyve veldig mye. Seriøse medier har regler for dette. Det skal være opplyst om bildet er redigert på noen vesentlig vis. Sjøl fikser jeg på bilder av hjertens lyst, synes faktisk det er ganske moro, men så skal de da heller ikke på forsiden av ei avis eller i et internasjonalt magasin. Det er mer sånn som å fjerne noen irriterende ledninger som går tvers over et fint naturbilde eller å retusjere vekk ei fortærende kvise som dukket opp på haka hos noen. Ellers kan man ha mye moro med Photoshop – det er faktisk en av de tingene jeg har lyst å bruke mer tid på.

Det var bilder. Hva med det vi skriver på nett f.eks. om oss selv og «vår verden»? Hvor sant bilde gir det av oss og våre liv? For de aller fleste som skriver noe om seg selv og sine omgivelser er det i høyeste grad en sannhet med modifikasjoner. Man utleverer ikke hele sin tilværelse. Det er «mammabloggere» og «rosabloggere» og «matbloggere», alt mulig og det er ganske herlig. «Alle» har mulighet for å uttrykke seg på nettet, det er demokratisk i så måte. (Facebook kan jeg ikke uttale meg om for det bruker jeg ikke.) Jeg gjorde nylig for moro skyld et søk med to ord som jeg vet jeg har skrevet om bl.a. på bloggen jeg har om Vorterøya. Og det var utrolig hva jeg fikk opp, en tankevekker, synes jeg. En hel side med masse bilder av ymse slag, alle tilknyttet mitt navn fordi jeg hadde publisert dem eller de var tilknytet de to søkeordene mine. Så vi legger spor etter oss hele tiden. Nå er kanskje ikke det så farlig så lenge man ikke driver med noe «snusk», det er vel det de fleste tenker. Men hvorfor samler f.eks. Google og Facebook så enormt mye info om oss alle? Hvilken verdi har vi for disse gigantiske amerikanske selskapene som så gjerne vil ha oss som kunder?

Jeg skal ikke filosofere mer over det her. Det er skrevet mye om det på nettet så man kan søke så finner man (og «han guggel» vet at du har søkt!). Sjøl legger jeg som sagt ut både bilder og annet som altså lett knyttes til meg og mine. Jeg tror det blir for vanskelig å isolere seg digitalt, men jeg forsøker å være veldig bevisst på hva jeg publiserer og hva det kan brukes til. Når det først er der ute har jeg mistet kontrollen. Noen der ute kan kopiere det og bruke det til noe helt annet, løsrevet fra sin sammenheng. Bl.a. derfor er det ikke publisert et eneste bilde av barnebarnet. En stolt farmor må respektere hennes personlige integritet – som en selvfølge. Dessuten er foreldrene strenge på det der: Ingen bilder av henne på internett.