23.08.12: I dag vil jeg unne meg en uvanlig privat og personlig bloggpost. Det kan man av og til. Det handler jo tross alt om min verden i stort og smått.

For et år siden, på denne dag, satt jeg på kontoret mitt på UNN og forsøkte å konsentrere meg. Det var meget vanskelig. Dagen var brått kommet da barnebarnet skulle komme til verden og hvilken vordende bestemor kan tenke på jobb da? Timene sneglet seg av sted, midt på dagen kort rapport fra den blivende far om utviklingen, så – «radio silence». Nå begynte tiden å stå stille for meg – hva kan jeg gjøre annet enn å vente? Ingenting. Etter lange og ørkesløse timer plinget det i mobilen fra Torills søster, som satt borte i korridoren og lurte på det samme som meg. Stor lettelse å få en å være sammen med! (Takk for det, Bente!) Der satt vi da, bleke, spente og forventningsfulle, folk hastet forbi på vei fra jobb, kastet blikk på oss, vi hadde heldigvis hverandre å prate med. Så kom «pinget» vi hadde venta på: Alt vel med mor og barn. Tårene bare spretter fram når jeg tenker tilbake på det, det var selvsagt en enorm lettelse og glede. Like etter kom den ferske far ut fra nyfødt avdelingen –  med FAR skrevet med store bokstaver over hele ansiktet. Ja, det var litt av en dag.

Nå er hun blitt ett år, det lille vesenet fra i fjor på 1600 gram. En fantastisk reise som så vidt er begynt og en illustrasjon på hvor fort tiden går.  Hun har hatt sine første dager i barnehagen, en milepæl i livet. Herfra og ut blir det meste organisert – barnehage, skole, lek og alvor, mest lek i noen år enda. Utforskertrangen er stor i den alderen, det er så mye å oppdage, så mye å røre 🙂 Og når man kan forflytte seg for egen maskin ligger verden på stuegulvet åpen. Vi føler oss fantastisk priviligerte som får følge henne og hennes utvikling på nært hold. Snart blir det kake og gaver som passer seg for en liten prinsesse.

Gratulerer med ett årsdagen din, lille venn!

Gratulerer med dagen, Miranda!