010512: Hadde lilleknerta og foreldrene på besøk i dag. Endelig var jeg blitt såpass frisk at jeg kunne ha nærkontakt med barnebarnet, noe jeg (vi) virkelig har lengtet etter. Vi prøver å ikke stikke et kamera opp i ansiktet hennes hver gang vi møter henne, men det blir nå gjerne noen «skudd» før eller sia. Foreldrene er også flittige til å fotografere henne, men med mobilkameraene, så hun er jo vant å være i søkeren.

Jeg ser på bildene vi knipset av henne like før de skulle dra hjem i dag og jeg tenker …  Hun ligger på et teppe på gulvet, blid og fin og fornøyd, helt uten bekymringer, aldri opplevd noe trist og vondt. I hvert fall ikke som hun husker – hun var for tidlig født og fikk nok noen stikk på sykehuset for å ta prøver den første tiden. Nå har hun en babys perfekte ferskenhud, smiler og pludrer og er trygg i sin lille verden. Er dette hennes beste tid? Ja, vi vil jo gjerne tro at hun skal få mange «beste tider» i livet sitt. Men akkurat nå vet hun ingenting om noenting. Mamma er der hele tiden og ellers er pappa der. Begge er opptatt av å tilfredsstille alle hennes behov: Tørr bleie, riktig mat, søvn, kjærlighet og kos, en god seng å sove i, leker, språklig og motorisk stimulering osv osv Ingenting er overlatt til tilfeldigheter.

Om få måneder må hun lære at mamma og pappa forlater henne i barnehagen og hun er omgitt av bare fremmede. De blir etter hvert mindre fremmede og hun blir trygg der, men det er en ny lærdom for henne, en overgang. Og sånn må det være. Jeg tror at dette er i hvert fall èn av hennes aller beste tider i livet – bekymringsfri, uskyldig og uvitende som hun er i sin trygge, bitte lille verden.