Han fikk på pelsen

Litt tilfeldig kom jeg til å se på et diskusjonsproram på TV i kveld. Det handlet nok en gang om pelsdyrnæringen i Norge. Jeg tror bildene vi har sett de siste ukene har opprørt veldig mange. Nå skal vi passe oss for å bli «Brigitte Bardot» alle sammen. Bilder av små dyr med blanke øyne, sår og blod er en sterk kombinasjon. Godt vi ikke ser kyllingslakt eller grisefarmer for den del… Jeg synes imidlertid det går et skille mellom husdyrhold for å skaffe oss mat  og husdyrhold for å dekke et luksusforbruk, nemlig pelskåper til fine damer. Jeg har ikke noe sentimentalt forhold til dette med dyr. Jeg er vokst opp på landet og har sett slakting, jeg vet at vi holder dyr for å drepe dem og spise dem. Men: De skal i det minste ha det bra mens de lever.

Ville dyr i bur er en uting! Jeg så en tiger i en dyrehage i Roma. Det var ille. Den hadde samme adferd som minkene vi har sett på dyrevernernes filmer i det siste: Manisk, ett skritt fram, ett tilbake, ett til siden, buret alt for lite. Jeg gikk derfra og siden har jeg ikke vært i en dyrehage. Kan stort sett ikke fordra det. Dette er mange år siden og jeg håper noe har skjedd med dyrehager siden den tid, men jeg vet det ikke.

Landbruksministeren satt jo der på TV og spilte den samme plata om og om igjen: Mattilsynet, vitenskapskomitèen, mattilsynet, vitenskapskomitèn osv osv Hakk i plata! Stakkars mann, han passet til uttrykket «han fikk på pelsen».  Den fornuftigste var TV-veterinæren Trude Mostue. Hun sa at det egentlige problemet var de bittesmå burene, de gjorde at ville dyr fikk denne adferden som måtte føre til selvskading osv. Så lenge de består nytter det ikke verken med uanmeldte tilsyn, mattilsyn eller hva «vitenskapskomitèen» sier.

Katt, perser, fisk, pels

Blodfersk sei duger vel ...

Min kjære katt Mons (RIP) satt av og til i bur. Det var helst når vi skulle reise noe sted, vanligvis Vorterøya. Vel framme på kaia ble han enten plassert i en ryggsekk så bare hodet stakk opp, eller om vinteren ble buret hans satt på et akebrett som vi dro etter oss på ski. (Dette var før snøskuternes tid.) Han sa ikke et mjau! En gang ble det litt for god fart ned en bakke i Langnesbukta og kattekurven veltet av akebrettet og trillet utenfor skisporet. Dramatikk! Katta sa fortsatt ikke et pip. Jeg innbiller meg jo at han var en svært klok katt, men – hvem vet. Han hørte absolutt ikke hjemme i et bur han heller, men fant seg i det når det var nødvendig. Kanskje han forsto at nå skulle han til Vorterøya og leve livet noen dager eller uker. Jeg savner ham fremdeles. Jeg er en en-katts-kvinne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s