Det pleide min bestemor å si: «Sørg ikke for den dag i morgen, hver dag har nok med sin plage». Og det ble jeg minnet på her om dagen av en venn. Jeg er helt enig. La oss nå se:

1. Klokka ringer 6.35. Kommentar overflødig … For meg som er vaskeekte B-menneske er dette svarte natta.
2. Bussen jeg pleier å ta kommer ikke. Etter å ha ventet bort i mot et kvarter mens snøen laver ned, kommer det endelig en buss. Den fylles raskt opp av folk som har stått over 2 busser fra før. En del blir stående igjen og underveis kan ikke denne bussen ta på flere. De er nedsnødde og sikkert veldig fornøyd med kollektivtransport der de står!
3. På jobb går et apparat av nyere dato «føyken». Med pasienten på benken og legen ventende ved siden av jobber jeg for å få liv i en svart skjerm. Det går ikke. Den «sover» og vil fortsette med det uansett hva jeg prøver (type B den også?). Til slutt må jeg gi tapt og undersøkelsen må gjøres på (eld)gammelt apparat av samme type.
4. Eldgammelt apparat fra avsnittet over låser seg midt i programmet. Etter som det dreier seg om en PC som kjører med DOS og et program som har svært begrenset utvalg av kommandoer, er det ikke stort annet å gjøre enn å avbryte. Resultatet blir at siste måling forsvinner i outer space og pasienten må til pers igjen. Heldigvis er det en lite ubehagelig undersøkelse og tålmodig pasient så det går bra.
5. Etter som jeg er alene hjemme skal jeg jobbe litt utover ettermiddagen og forsøke å rydde unna noen småting på arbeidslista. Planen er å ta en buss slik at jeg rekker å kjøpe øl før klokka 18. Ølet skal jeg ha med til et pizzaselskap. Selvsagt skjærer ting seg, jeg rekker ikke bussen og rekker ikke butikken før kl. 18. Inne i hodet mitt popper det opp stygge ord om alkoholpolitikken i kommunen med ingen butikkøl etter kl. 18 og en rekke andre ting .. Etter som vin ikke er noen opsjon for meg denne dagen (murrende hodepine), blir det pizza med alkholfritt øl. Det var vel like bra.

Min bestemor Nikoline var født i atten-noen-og -nitti. Hun fikk etter hvert 6 barn, 4 gutter og 2 jenter. Bestefar Godtlieb var mye borte på jobb, fiske og andre jobber, og hun måtte styre med 6 barn, hus, fjøs, hele hjemmearenaen. Det var vann fra brønn som måtte bæres i hus og bæres til fjøset, vann til matlaging og klesvask for 2 voksne og 6 barn, vann så dyrene fikk drikke om vinteren når de var inne. Jeg husker vagt historier hun fortalte fra den tiden de bodde i Røura, som plassen hette. En historie som har brent seg inn i meg er fra den gang hun hadde jobbet slik med å gjøre i stand til jul. Det gjaldt ikke bare huset, hvor de bl.a. skurte gulvene med sand (!), men fjøset skulle også være gullende reint. Og sikkert alt det andre som vi vet hører julen til – mat og klær og kanskje litt gaver. Da julaften ettermiddag kom var hun så utslitt at hun nesten besvimte  og måtte gå til sengs og bli der til neste dag.

Hver dag har nok med sin plage, sa besta ofte. Om vi muligens må bære vann fra brønn 4-5  påskedager på hytta er det vel bare eksotisk for oss. Dessuten godt å bruke kroppen, bruke litt krefter. Det gjelder å ha perspektiv på ting. Vi lever et luksusliv uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Bildet: Min bestemor Kirsten Nikoline Gamst, 22 år.