Jeg gikk til Fretex i ettermiddag med en ryggsekk full av bøker, siste rest etter ryddesjauen vår. De smilte og takket og ville gjerne ha bøkene. Det er kjempebra, kanskje noen andre kan ha litt glede av dem. Det første jeg så bak disken var en av mine gamle kokebøker. «Bjudningsboken» – kjøpt i Oskarshamn i Sverige i 1988. Minner dukket opp om ferieturen vi var på den gang (vet forresten ikke om jeg husker så veldig mye fra den turen), oppskriftene i boken som jeg prøvde og oppskriftene jeg aldri ble å prøve. Det var i sær en oppskrift jeg ofte har tittet på, en tomatisert fiskesuppe servert i en hvit tallerken «foret» med noen grønne blader slik at det ble noen nydelige farger. Den suppen planla jeg mange ganger å lage og servere akkurat slik. Det ble aldri noe av og nå har jeg kvittet meg med boken og avsluttet det kapitlet. Vel, en tomatisert fiskesuppe lager jeg vel alltids, men om det blir noen grønne blader i tallerkenene er ikke sikkert!

Jeg gikk videre innover i butikken og kikket litt. I bokavdelingen så jeg med en gang en annen av mine avlagte kokebøker: «Mett og lett». Tror ikke jeg har laget en eneste rett av den boken, men bladd mye i den har jeg. Hver gang jeg skulle slanke meg var det fram med den boken og se om det var noen vidunderretter der. Den var altså ikke noe særlig bra, synes jeg, oversatte kokebøker er sjelden det. De bærer preg av andre matvaner og andre ingredienser enn jeg i hvert fall ønsker å handtere i hverdagen. (Orker ikke oppskrifter med for mange ingredienser.) Men poenget var at å se den boken der var som å få øye på en god, gammel venn på gata. Glede og minner strømmet på og jeg var et sekund på nippet til å kjøpe boken tilbake igjen.

Man har et forhold til bøkene sine og jeg ble faktisk litt overrasket over min egen reaksjon der på butikken. Jeg hadde jo følelser for de bøkene. Ikke noe dramatikk, bevares, men de beveget meg et øyeblikk eller to. En rar, ny erfaring.

De to på bildet skal aldri til Fretex. Den ene er velbrukt og jevnlig i bruk, den andre er mer for moro.