Jeg hadde litt lyst til å skrive «Vel møtt, vemod» som overskrift her, men syns kanskje det ble litt i overkant. Boken med samme tittel (av Francoise Sagan) var imidlertid ei god bok, kjenner akkurat nå at jeg vil lese den igjen, mange år siden første gang.
Vemodig er det alltid når vi stenger av sommerhuset og vinteren ubønnhørlig står for døra. Og jo eldre jeg blir, desto verre føles det. Jeg snur meg når vi går, huset står med svarte vindu, ei lita vinduslampe mot naboene, synes huset også ser litt trist ut. Det går faktisk 7 lange måneder før vi er tilbake. Hva har skjedd med huset og hva har skjedd med oss alle på denne tida? Som oftest skjer det ingen verdens ting med huset, det står han av, har gjort det nå i over 60 år. Og eierne – ja, vi blir jo eldre, alt kan skje. Sånn er livet.

Litt amatørfilosofi ved frokostbordet var det.