Reisedagboka begynner med posten «Mellomlanding» .

Elvecruise på Mosel.
En reisedagbok.

Fredag 25. september 2015.

For en dag!
Vi måtte stå opp klokka kvart på seks for å være klar til frokost som var kvart på syv. Den varte til åtte så vi kunne jo ha drøyet det litt, ferdig pakket som vi var, men jeg reiste med en stressmons som MÅ være først i frokostkøa så sånn ble det. Videre måtte bagasjen være levert utafor lugardøra kvart over åtte og lugaren frigitt halv ni. Sukk!

Vi rusla etter hvert på land og bort mot Kølnerdomen. Et høyst imponerende syn både ute og inne. Etter litt tid og foto der, gikk vi mot gamlebyen. Synes ikke riktig vi fant den, var ikke noe spes der vi vandret i hvert fall. Kom da til den lange shoppinggata Hohe Strasse. Der fant vi blant annet et fint varehus som heter Jacobi. Ellers synes jeg slike shoppinggater ligner hverandre fra by til by, mye kjedebutikker, noen mindre mer spennende butikker og kanskje kaffebarer i sidegatene.

Så var det å vandre tilbake til båten og vente på bussen kl 1430, deretter 2 timer til flyplassen i Frankfurt. Vi ville forsøke å få koblet sammen våre to flybilletter slik at kofferten kunne gå rett til Tromsø og vi spare tid i Oslo. RT sto over en halv time i luka på flyplassen i Frankfurt, hvor de prøvde og prøvde og prøvde, det skal de ha, men det lot seg ikke gjøre. Jeg sto og venta og ble mer og mer oppkavet. Dermed fikk vi knapp tid til flyet, i Frankfurt er som kjent avstandene på flyplassen enorme (og kaotisk), så vi stresset av gårde for å finne «gaten». Å være strandet i Oslo er en ting, strandet i Frankfurt noe helt annet 😰

I Oslo hadde vi knapp tid og visste ikke om vi ville rekke flyet, men med ca. 40 minutter «å gå på» løp vi avsted. Kofferten kunne vi selvsagt ikke vente på. Kom til Tromsø-gaten (ikke gate 19, takk og pris!) svett og pesende, fullt av folk der, men vi klarte det og rakk kveldens siste fly hjem. Det er likevel siste gang jeg lar Rolf Terje bestille flybilletter – 1 time mellom to fly er å friste skjebnen. Vi måte som sagt la kofferten bli igjen ellers hadde vi vært sjanseløse. Den kom dagen etter, lørdag, levert på døra. Takk for det!

Oppsummering

Moro å reise og godt å komme heim igjen. Vil jeg dra på elvecruise igjen? Vet ikke her og nå, det var rett og slett noe uvant for meg. Jeg syntes det var litt trangt, for lite plass til å trekke seg litt vekk av og til, kanskje snakke med folk i fred og ro uten å måtte rope med musikk dundrende i ørene. Jeg vet ikke om det er bedre på andre båter av den typen, dette var mitt første elvecruise og båten var som sagt gammel. Vi så nyere båter stadig vekk. Oppover Mosel er det mange bruer som begrenser høyden på båtene og 9 sluser (tror jeg det var) som begrenser bredden, så disse nyere båtene var veeeldig lange. Det er den eneste måten de kan øke kapasiteten sin på.

På vår båt måtte de ved flere anledninger senke styrehuset samt senke et soltak (som var over deler av panoramadekket) for å komme seg under ei bru. Alle som var over 180 høy måtte sette seg ned! Det var ikke stor klaring der, nei. En gang måtte alle passasjerer forlate panoramadekket, soltaket legges helt ned, alle solstoler legges flat og gelenderet rundt dekket måtte også legges flatt ned. Det var den laveste brua. I slusene hadde «Bellriva» totalt en meters klaring på begge sidene til sammen. Hun var ikke opprinnelig bygget for å ferdes på Mosel. Ganske interessant å oppleve, synes jeg. Lærte noe nytt der.

Sikkerhetsdrillen som pleier å være obligatorisk den første dagen på cruise, besto av at kapteinen opplyste at elva var ca. 2 meter på det dypeste så vi kunne ta på oss redningsvestene og vasse i land om uhellet skulle være ute. Ingen livbåter der i gården, uvant det også. Jeg tenker jo at vi seilte ca. 8 – 9 timer (?) på Rhinen hver vei og der var det vel ikke 160 cm dypt?

Ellers har vi møtt mye filippinere som mannskap på cruisebåter, men her var det østeuropeere: Bulgaria, Romania, Litauen – og en fra Indonesia. Offiserene var selvsagt tyske. Alle beskjeder ombord, muntlig og skriftlig, ble gitt på tysk, noe som skapte en viss frustrasjon i den norske gruppen i starten. Det løste seg ved at den norske gruppelederen hver kveld oversatte det viktigste av programmet for dagen etter og satte det på oppslagstavla i resepsjonen. Han ga også korte beskjeder over høyttaleren når det var noe vi burde være obs på. Det går seg til.

Selve reiseruten vår på elven oppover Moseldalen var nydelig. Hele veien vinmarker oppover de bratte dalsidene, grønt gress, blomster og trær ned mot elva, rader med vakre og velstelte hus, idylliske små landsbyer, elva som slynget seg midt inni alt dette. Elvebredden var velstelt over alt, klippet gress, stier, benker til å sitte på, folk som spaserte og syklet eller bare satt og betraktet oss som seilte forbi. Og vi betraktet dem tilbake. Alltid noe å se på, noe å undres over eller bare å nyte, en langsom og rolig reise.