Lilleknerta har fylt år, hele tre, og hun har vært feiret i tre dager. Nesten i hvert fall. Første dagen – som var selve bursdagen – feiret de i heimen, hun og foreldrene, med å gjøre litt ekstra stas på henne. Dagen etter var det barneselskap og til sist var det besteforeldrenes tur. Vi kom rett fra jobb og hun rett fra barnehagen og hun var meget klar over hvem som skulle ha pakken farfar hadde under armen: «Pakke min, pakke min!» Logisk, ikke sant? Etter middagen spiste vi rester av bursdagskakene hennes, noen salig gode sjokoladekaker som foreldrene hadde laget. Og seansen med å blåse ut lysene på kaka ville hun ha repetert. To ganger. Ja, hvorfor ikke?
Som vanlig har jeg også vært «tre dager til ende» på jobb og ikke hvilke som helst dager. Jeg har tatt den endelige avgjørelsen og levert oppsigelse. Nå blir det 100% AFP fra og med 1. desember 2014! Jeg innrømmer at selv om tanken har modnet ei stund så var det veldig rart å vite at nå er det gjort. Helene på personal er verdens snilleste og hyggeligste menneske og hun sa til meg at om jeg skulle ombestemme meg var det bare å si fra så skulle hun ordne det. Mange takk, men neitakk. Nå er det over etter snart 39 år. En klump i halsen når jeg gikk fra jobb den dagen, men sånn er livet og jeg er helt klar for neste fase. Planene er mange selv om jeg er forberedt på forskjellige reaksjoner, det må vel gå seg til uansett. Det litt komiske (synes jeg) var at dagen etter at oppsigelsen var levert og skjemaer ordnet, var jeg innkalt til lønnssamtale for første gang på alle 38 3/4 år! Hva som kommer ut av den gjenstår å se 🙂

Bursdagsbarnet ville ha reprise på å blåse ut lysene – ikke bare en, men to ganger. Veldig god sjokoladekake.