Hva kvinner egentlig vil

Jeg skal være ytterst forsiktig med å stikke hodet fram i den debatten som raser på flere nettaviser. Foranledningen er LO-leder Kristiansens utspill om at kvinner må slutte med å bruke barna som unnskyldning for å jobbe deltid. Flere har skrevet kommentar i form av artikler, sist leste jeg Joacim Lund sin i Aftenposten på nett. Og i skrivende stund er det 400 kommentarer i kommentarfeltet til den artikkelen. Sukk!

Hva skal man vel mene om dette? Som småbarnsmor midt på 70-tallet med fersk utdannelse var det aldeles uhørt å ikke skulle jobbe full tid, det var ikke på min agenda i det hele tatt. Dette hadde jeg sett fram til og jobbet mot: Å få meg en jobb, starte mitt yrkesliv og tjene egne penger. Å være økonomisk avhengig av andre hadde jeg fått nok av gjennom skolegangen. Etter som jeg var gravid da jeg var ferdig med skolen hadde jeg ingen rettigheter i form av permisjon og beynte i min første jobb da sønnen vår var 2 mdr. Det var galskap. Men jeg ville så gjerne ha en jobb og hvem kunne vite når jeg neste gang fikk sjansen?  Plass i barnehage var en utopi så det ble dagmamma etter dagmamma og først langt om lenge fikk vi kranglet oss til en barnehageplass. Halleluja! Nå lurer jeg veldig på hvor «skadet» sønnen vår ble av dette?? (Terje, ring mamma snarest!)

Nå er det ikke lenger nok med laaang foreldrepermisjon, sikker barnehageplass og andre goder. Nå såes det tvil om det egentlig er så bra for en ettåring å gå i barnehagen. Hjelpe meg! For en ulvemor jeg har vært! Ja, ikke vet jeg om det er «bra» for en ettåring å gå i barnehagen, dette skal det forskes på, leser jeg. Barn er forskjellige, det er sant, og de har forskjellige behov, men jeg er så frekk at jeg tenker at det er mange andre ting i barnets tilværelse som kan være like viktig som hvilket tidspunkt det begynner i barnehagen. Dessuten – man skal være veldig forsiktig med å generalisere ut fra egne erfaringer.

Som noen så riktig påpeker, så er permisjonen og barnehageutbyggingen kjempet fram fordi det muliggjør et yrkesliv og dermed økonomisk uavhengighet. Og økonomisk uavhengighet er etter mitt syn den aller viktigste forutsetningen for reell likestilling. Nå er jo damer generelt både oppegående og orienterte så jeg velger å tro at de tar en kalkulert risiko ved å være ute av arbeidslivet helt eller delvis lenger enn permisjonen. Det finnes jo andre verdier i livet enn pensjonspoeng. Og så ønsker jeg at man kunne slutte å «bite hverandre i hodet» og beskylde hverandre for henholdsvis prioritere baking av cupcakes/prioritere seg selv/ofre barna osv osv

Jeg er litt forvirret, jeg innrømmer det. Det vi kjempet for vil altså ikke dagens kvinner/mødre ha? Tok vi feil? Den som lever får se.

 

Reklamer

En tanke om “Hva kvinner egentlig vil

  1. Vi tok’kje feil. Vi levde i et ainna årtusn. Men vi va aldri så heldi at vi fikk barnehageplass te våres onga:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s