«A day that stands alone», skriver The New York Times på nett.

Godt sagt. Radio, TV og aviser har fyldig dekning av minnemarkeringen for 11.09.01. Det virker som «alle» husker akkurat hvor de var og hva de gjorde da de første nyhetene kom fra USA. Jeg husker også meget klart hvor jeg var. Klokka var sånn ca. 15 på ettermiddagen, vi hadde sommertid på jobben og jeg var på tur hjem. Jeg hadde akkurat forlatt universitetsområdet, gikk med walkman med radio på øret som jeg ofte pleide å gjøre, og fikk nyheten om at et fly hadde styrtet inn i et av tvillingtårnene. Min første tanke var at det var en tragisk ulykke av noe slag, så jeg fortet meg hjem og slo på TV. Satt der som hypnotisert og så på røyken, flammene, kaoset, reporterne som forsøkte å få orden på sine tanker og kommentarer. Og så – rett framfor verdens øyne – kommer det et fly nr. 2 og krasjer inn i det andre tårnet. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så – sjokk og vantro, så kom redselen: Hva er dette? Hvem står bak? Hvor kommer neste angrep? Er det starten på en verdenskrig vi ser? Starten på en krig var det i hvert fall.

2749 mennesker døde i New York, i Washington og Pennsylvania døde 224.  Septemberdagen i 2001 har forandret verden i stor grad. På det personlige plan for alle de som mistet noen av sine i terrorangrepet. Vi fikk krigen i Afghanistan og krigen i Irak, som igjen førte til at Saddam Husseins diktatorstyre falt. Osama bin Laden er borte. Og har ikke Saddam Husseins fall inspirert noe av opprørene i Egypt, Tunis og Libya, tro?

Utsikt fra Empire State Building sørover Manhattan - tvillingtårnene i det fjerne.