«Byen som aldri sover» – det er New York i følge Frank Sinatra og han skulle vite det. I disse festivaltider har jeg på følelsen at Tromsø prøver å «herme». Det er et yrende liv hvor folk strømmer til og fra noe hele tiden, virker det som. Mye fremmedfolk og det merkes godt i denne lille landsbyen. Vi kom fra kino i natt litt etter klokka 24 og i Storgata krydde det av folk som på en lørdag formiddag. Vi måtte rett og slett stoppe et par ganger og se oss om. Nå skal det sies at det er ikke alt for ofte vi er ute i byen midt i natten – for alt vi vet er det slik hver lørdag. Skjønt det tror jeg ikke, ikke midt på vinteren. Tror nok filmfestivalen gjorde sitt til folkestrømmen.

"The City that doesn`t sleep": New York sett fra toppen av Empire State Building

Filmen vi så i går kveld het «The Double Hour» (på originalspråket «La doppia ora»).  Original og veldig spennende, en thriller med en noe overraskende slutt. Den var såpass spennende at jeg fikk litt problem med å sove etterpå. En dag før så vi en film som var omtrent det stikk motsatte: Laaangsom, uten mye handling, uten dialog, bare geiter og mekring og bjelleklang (fra geitene!). Må bare le, av og til treffer man på litt «sære» filmer når man tar sjanser. Det er noe av det morsomme med filmfestival, synes jeg. Det må bare ikke bli for mange slike, tiden er begrenset. Neste år skal jeg gjøre alvor av å ha fri et par dager (seniordager, må vite) når det er filmfestival, det har vært en slags drøm i mange år, men aldri blitt prioritert.

Byen som forsøker å ikke sove: Tromsø, Norge.