Det er noe med søndager i mars. Sånn har det vært siden en skrekkelig søndag i mars 2009. Følelsen er vanskelig å beskrive, vet ikke om jeg ønsker å beskrive den heller, ønsker ikke å grave i sår som skal gro. Det er ikke noen god følelse i hvert fall. Den søndagen står klart for meg, hva jeg gjorde, hvor jeg gikk, hvem jeg snakket med, hva vi snakket om osv. Det er noe uvirkelig over det.

Sår gror, smerten dempes sakte, men arrene har vi med oss videre.