Man kan lure. Alle disse herrene som satt og komponerte operaer – hva tenkte de på? Nesten alle (og her tar jeg et stort forbehold) handler om kjærlighet, begjær dvs. sex, sjalusi, bedrag og slutter med tragedie og død. Derfor blir det så intenst, derfor synger de ut sitt hjerte så å si. Det er interessant, man burde lest mer om samtiden for å forstå mer av tankegangen deres. Vel, enkelte operaer er jo ganske grei som f.eks. Carmen. Det er vel verdens mest spilte opera og uten å kunne et ord fransk skjønner man stort sett hva som foregår. Andre er mer infløkte og har mere i-n-t-r-i-g-e-r.

Vi var på en  forestilling i regi av rikskonsertene i Kulturhuset i kveld. Det var en liten smakebit av forskjellige operaer som ble fremført. Skal si det var intriger og knuste hjerter! Jeg skal ikke gi meg ut for å være noen operakjenner, langt i fra, men jeg fascineres av denne musikken og fremfor alt sangen og sangerne. Kan ikke helt forklare det. Det er intenst, det er storslått, det er imponerende, man må la seg rive med ellers blir det bare kjedelig. Man må «gi seg hen» som det heter. Jeg er altså nesten altetende når det gjelder musikk. Som sagt i et tidligere innlegg: Sputnik skal jeg ha meg frabedt! (Han er det vel ikke så stor risiko for å støte på lenger.) Og «svensktoppar». Og type korpsmusikk. Det var vel alt?

Det er stor spennvidde mellom Bruce Springsteen og opera kan man vel tenke.  Tja, er det egentlig det? Som form – ja. Men energien, profesjonaliteten, helheten, kontakten, innlevelsen, ektheten – det er det samme. Det er akkurat det samme.

Bildet: Fire fantastisk flotte operasangere ombord i «Trollfjord» mellom Bergen og Oslo januar 2010.