Det er mange slags død. Å sovne inn gammel og mett av dage er noe helt annet enn å bli revet vekk plutselig og uvanlig brutalt midt i livet.
I går fulgte vi Ragna, Ole-Roger og Linda til graven. Tre mennesker i sine beste år med et fjerde menneske – Linda og Ole-Roger sin ufødte baby – som ikke en gang fikk begynne på livet sitt. Det var en fin begravelse om man kan bruke et slikt ord om noe så sørgelig. Vakkert gitarspill, «Lys og varme» av Åge Aleksandersen og «Öppna landskap» av Ulf Lundell, passet så godt til de tre vi skulle følge til sitt siste hvilested.
Tiden fra drapene har vært angstfylt for alle oss som kjente dem og det er godt å møtes og bearbeide følelsene ved å snakke om dem og dele dem. Både før og etter gravferden. Det er godt å snakke med de man kjenner godt og ikke trenger å bære noen maske for, de som har det akkurat som en sjøl har det. Og de som har det verre, nemlig den nærmeste familien.

Så ufattelig tragisk. For kort tid siden var Linda og Ole-Roger et lykkelig nygift par med sin første baby på vei, med spennende jobb og nykjøpt hus, nylig overtatt hus på Vorterøya som de skulle pusse opp. I går senket de Ole-Roger i jorda i Tromsdalen mens Linda og deres ufødte baby lå i en kiste på vei til hennes hjemsted Kabelvåg for å gravlegges der.

Livet må gå videre, men jeg tror vi er mange som aldri mer blir helt de samme igjen.