Hvem orker å skrive noe eller orker å tenke noe særlig i disse dagene med den dypt tragiske hendelsen i byen så tett inn på livet? En ting er at det skjer i denne lille byen. I tillegg er det altså folk man kjenner og er vokst opp med som rives vekk på en slik ufattelig tragisk måte. Jeg tror hele Vorterøya kunne trenge krisepsykiatri nå, ærlig talt. Vi er jo så få og kjenner hverandre så godt alle sammen. Angsten biter i sjelen, det er nesten så man er blitt redd for å gå og legge seg. Eget hjem og egen seng føles ikke helt trygg lenger. Det er selvsagt bare tull, bare en ekkel følelse man ikke helt klarer å skru av.